The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman

Dette er den første boka av Neil Gaiman jeg har lest. Etter å ha blitt anbefalt den av venner og bokhandelarbeidere, følte jeg det var på tide. The Ocean at the End of the Lane begynner med at en middelaldrende mann drar tilbake til stedet han vokste opp for å delta i en begravelse. Når han ser igjen det gamle huset sitt, nabogården og dammen bak den, begynner han å tenke på hans utrolige venn Lettie Hempstock, moren og bestemoren hennes. Han sitter ved dammen, minnene strømmer på, og det er sånn vi får høre den utrolige historien om Lettie, Ursula Monkton og «havet» bak Hempstockgården.

Denne boka er på flere måter annerledes fra andre bøker jeg har lest. For det første er skillet mellom hva som er virkelig og uvirkelig veldig utydelig, og derfor føltes det nesten som å lese et eventyr. I begynnelsen prøvde jeg å finne forklaringer på hvorfor ting skjedde, men etterhvert som jeg kom mer inn i historien, ble ikke det viktig lenger. Da kunne jeg bare nyte den gode skrivingen og utrolige historien.

«The Ocean at the End of the Lane is a novel of childhood and memory. It’s a story of magic, about the power of stories and how we face the darkness inside each of us. It’s about fear, and love, and death, and families. But, fundamentally, I hope, at it’s heart, it’s a novel about survival.» – Neil Gaiman

En annen ting jeg innså først da jeg skulle skrive dette innlegget, er at vi aldri får vite hovedpersonens navn. Det rare er at jeg ikke savnet det, for i løpet av de 235 sidene historien varte, tenkte jeg ikke over det én eneste gang. Akkurat det har jeg aldri opplevd før.

Det jeg mener er det som skiller The Ocean at the End of the Lane mest fra andre bøker er helt klart måten den er skrevet på. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva det er, men den er på en måte bare mer magisk, melankolsk og merkelig enn mye jeg har lest før. Den klarer å være ekkel og vakker på en gang, og stemningen er en blanding av fin og guffen. Jeg synes at «drømmeaktig» er en bra måte å beskrive boka på, for det er sånn det føles å lese den. Kort sagt synes jeg den var kjempefin, og den funket bra for meg. Dette blir nok ikke den siste Gaiman-boka jeg leser!

Karakter 5

5/6 bokfinker

Reklame

Kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s