Pappaen og havet av Tove Jansson

Pappaen og havet er nok den av mummibøkene som skiller seg mest ut i serien, både på godt og vondt. Dette er også den mummiboken som tydligst viser at mummiverdenen er for både yngre og eldre lesere!

pappaen og havetBoken handler også i større grad om mummipappa, som tittelen også tyder på, enn de andre bøkene i serien. Handlingen går ut på at mummifamilien bryter med sitt vanlige liv i mummidalen og drar ut til en tilsynelatende øde øy, hvor de slår seg ned i et fyrtårn som ikke vil lyse. Fortellingen er i stor grad preget av mummipappas idé om dette nye livet han har sett for seg og hans litt melankolske tanker. Bortsett fra denne dysterheten som i blant ligger som en tung sky over øya, går livet nokså normalt og blant annet karakteren lille My er akkurat like frekk og freidig som før.

Det jeg liker aller best med mummibøkene, og som nok også er grunnen til at Tove Jansson er en av mine yngligsforfatttere, er hvor levende beskrivelsene og skildringene er i boka. Er det noe jeg liker, så er det når forfattere finner sine egne beskrivelser og ord, og i det hele tatt gjør som de selv vil med språket.Et godt eksempel er når lille My roper at mummimamma rafistulerer i den nye hagen sin. Kan godt hende rafistulere er et verb flittig brukt i Sverige eller Finland, men jeg hadde i hvert fall ikke hørt det før Tove Jansson introduserte meg for det. Å rafistulere. Absolutt et ord jeg skal begynne å bruke.

“Det var en opprørende tanke, ny, farlig, henførende. Den forandret alt, den slo en stor ensom sirkel rundt ham, et område av melankoli og ukjente muligheter.”

Karakter 6

6/6 bokfinker

Reklame

Kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s