Boy av Roald Dahl

For litt siden fant jeg denne boken hos en familievenn, og fikk låne den på flekken. Jeg er nok ikke den eneste som har lest eller blitt lest for fra «Charlie og sjokoladefabrikken», «Matilda», «SVK» eller «Heksene» og lurt på hvor i all verden Roald Dahl har fått sånne ideer fra. For man beskriver ikke for eksempel en så herskesyk, slem og forferdelig karakter som Miss Trunchbull på en så gjennomført måte uten å ha i hvert fall litt å hente fra egne erfaringer og opplevelser.

Som Roald Dahl presiserer i prologen, så er ikke dette en selvbiografi. I stedet innleder han boka med å forklare det slik: «Throughout my young days at school and just afterwards a number of things happened to me that I have never forgotten… Some are funny. Some are painful. Some are unpleasant. I suppose that is why I have always remembered them so vividly. All are true.»

Gjennom boka møter vi, som Roald Dahl sier, utdrag fra minner han har fra skoletiden sin i England og fra somrene i Norge. Vi møter forskjellige personer som alle har vært med å påvirke livet, og også de mange bøkene hans. Mange av disse personene, om de hadde levd til å lese bøkene, hadde nok ikke så lett innrømmet at de åpenbart har vært en inspirasjon for karakterene hans. Selv om det er åpenbart for oss lesere. «Boy» består nemlig av en rekke livaktige beskrivelser av ganske så onde rektorer og lærere. Og siden jeg selv har vært en barneskoleelev, vet jeg hvor godt man husker lærere som har skremt deg eller holdt et litt for fast tak i armen din. Og når Roald Dahl beskriver årene sine på engelsk kostskole, kan jeg så godt se for meg de spinkle beina og de skremte øyene hans når han får en skjennepreken for noe han ikke engang har gjort.

Nå skal det sies at ikke hele denne boka består av grusomme beskrivelser av rektorer, eldre elever og butikkeier. Endel sider har Roald Dahl nemlig brukt til å beskrive det beste han visste som liten gutt, nemlig somrene i Norge. Hvordan den store familien brukte mange dager på den magiske reisen til Norge, de daglige båtturene til småøyer og skjær, fisketurer med alle de seks søsknene i båten og rampestreker. Når Roald Dahl avslutter kapittelet om de magiske somrene i Norge med «I tell you, my friend, those were the days», skjønner jeg at han mener det han skriver.

Dette er den minst jålete og mest ektefølte barndomserindringen jeg har lest! Og så er de skrevet av den geniale Roald Dahl, og det burde være grunn nok til å lese den.

5/6 bokfinker

Karakter 5

Reklame

Kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s