All the Light We Cannot See av Anthony Doerr

Da jeg ga Billedhuggerens datter av Tove Jansson 6 bokfinker, trodde jeg det kom til å bli lenge til jeg var så raus igjen, men så leste jeg All the Light We Cannot See av Anthony Doerr. Tidligere i år vant den Pulitzerprisen, og den har fått mange veldig gode omtaler. Jeg er ikke alene om å like den, for å si det sånn.

All the Light We Cannot See handler om to unge menneskers liv under andre verdenskrig. Marie-Laure er ei blind jente som bor sammen med faren sin i Paris. Han jobber på naturhistorisk museum og er ansvarlig for nøklene der, og han lager en liten modell av nabolaget deres for at Marie-Laure skal lære seg å navigere på egenhånd. Når Frankrike okkuperes, flykter de til hennes merkelige grandonkel i byen Saint-Malo. Bokas andre hovedperson er den tyske foreldreløse Werner. Han har et stort talent for å fikse og bygge ting, og interesserer seg veldig for vitenskap. Dette får ham inn på en eliteskole for «Hitlerungdom».

Først må jeg bare si at denne boka er utrolig godt og vakkert skrevet. Ikke bare ordvalget og billedbruken, men hele historien er nydelig. Selv om den er ganske lang, blir den aldri kjedelig, og i hvert eneste kapittel fant jeg fantastisk fine formuleringer. Det tok meg en stund å lese den, men ikke på grunn av lengden. Det er heller fordi den er så bra skrevet at det ikke går an å haste gjennom den. Jeg ville nyte hver setning, og mange ganger endte jeg opp med å lese en setning eller et avsnitt flere ganger fordi det var så fint.

For det andre elsket jeg bokas oppbygning. Den er delt inn i 13 deler, og annenhver del foregår i 1944 og tidligere. Jo lenger ut i boka man kommer, jo nærmere hverandre i tid kommer delene. På den måten blir man ordentlig kjent med personene samtidig som man får vite mer og mer av noe som kommer til å skje. Det gjør historien utrolig spennende, og at man begynner å lure på hva som har ført dem dit. Annehvert kapittel (mer eller mindre) veksler mellom å følge Marie-Laure og Werner. Man kan si historien går ganske sakte fremover, men fordi kapitlene er så korte, blir den allikevel ikke treig. En annen ting Anthony Doerr gjør utrolig bra, er måten han fletter de ulike delene av historien sammen på. Det er så logisk, naturlig og så elegant gjort.

Det er ikke ofte jeg kommer så inn i en bok som jeg gjorde med All the Light We Cannot See. Mens jeg leste den, drømte jeg både at jeg ble kidnappet av Gestapo, og at jeg kunne lese braille (punktskrift). Jeg var trist da jeg hadde lest den ut, for jeg ville ikke at den skulle være slutt, og det vil jeg si er et kvalitetstegn. Den er både fin, trist og spennende, og anbefaler den virkelig!

Karakter 6

6/6 bokfinker

Reklame

En kommentar om “All the Light We Cannot See av Anthony Doerr

  1. Tilbaketråkk: Hannas topp 3 første halvår 2015 | BOKFINKENE

Kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s