Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson

Året er 1989 og Arvid er 37 år. Han skal skilles, moren hans har fått diagnostisert kreft og muren faller. Mange år har gått siden han jobbet som fabrikkarbeider på Dælenenga på begynnelsen av 70-tallet, og oppveksten i Vålerenggata blir stadig fjernere. Denne boka av Per Petterson handler om en Oslomann som følger etter moren sin til Danmark, og på tre novemberdager fortelles historien om et helt halvt liv.

Jeg forbanner tidens elv er en bok jeg ikke visste noe særlig om før jeg begynte å lese den. Det som gjorde meg nysgjerrig var egentlig tittelen, fordi det virket som om boka handlet om viktige ting. Det gjorde den også, på en litt vag og samtidig gjennomborende måte. Jeg leste om livet til Arvid, om hvordan han vokste opp med tre brødre som etter hvert ble til to, om hvordan han drakk seg full på morens 50-årsdag og holdt en tale der han sa at han ikke kjente henne, og om hvordan han fant kjærligheten for så å miste den igjen. Arvid håper hele tiden at et eller annet skal endre seg, eller kanskje egentlig endre ham, for han klarer nok aldri helt å forsone seg med seg selv. Han får høre at han ligner på faren sin, men prøver å motvirke dette, han håper å klare livets vanskeligheter bedre enn de som var før ham. Med Jeg forbanner tidens elv mente kanskje Per Petterson at tiden flyter forbi oss i en kontinuerlig strøm, og av og til nytter det ikke å vente på den ene tingen som skal endre alt, den har jo egentlig alltid vært der. Hvis du venter for lenge drar elva med seg det du har klart å samle opp gjennom et 37 år langt liv.

Hmm, dette ble komplisert. Tiden, livet og kjærligheten er noe av det som er vanskeligst å sette fine, enkle ord på. Syns ikke det er lett  å beskrive uten at det blir klisjefylt og overfladisk. Men Per Petterson mestrer dette så til de grader. Han skriver kort og konsist om alle de store hendelsene og om de små detaljene i et menneskes liv som former den tida som alltid tikker avgårde. Jeg forbanner tidens elv er en bok som fikk meg til å tenke, og den var trist, men ikke helt håpløst trist likevel. Mer forgjengelig, egentlig. Og veldig bra.

Karakter 5

5/6 bokfinker

Reklame

Kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s