Meg eier ingen av Åsa Linderborg

Åsa Linderborg ble født i Västerås i Sverige i 1968. Oppveksten hennes var full av tomme ølbokser, møkkete klær, radikal kommunisme, bekymrede barnehagetanter og verdens beste pappa. Men ved siden av verdens beste pappa var senga helt tom, for moren til Åsa dro da jenta hennes var så liten at hun ikke kunne forstå hva som egentlig skjedde.

Meg eier ingen er en bok om en jente som elsker pappan sin. Hvis du en tidlig morgen en gang på 70-tallet gikk veien mellom Rönnbergagatan 34 og Kopparlunden, kunne du kanskje se en sterk mann i arbeidsklær sykle avgårde med en liten røverdatter på bagasjebrettet. Ruta gikk først til barnehagen, deretter dro pappan, Leif, på jobb. Hun så for seg at han temmet drager på fabrikken der han jobbet med ild og varmt metall. Egentlig herdet han stål som skulle gå til bildeler for Volvo, og de sterke hendene hans ble etter hvert så stive og krokete at han sleit med å skru av korken på spritflaska.

Første halvdel av boka er preget av at det er et barn som forteller. Ølstanken og pengeproblemene blir bare nevnt i bisetninger og er en del av Åsas barndom, og for meg var det som om det lå noe uggent og foruroligende mellom linjene. Likevel var det aldri noen tvil, lille Åsa var lykkelig sammen med Leif. Han prøvde å skape et så godt liv for dem som han kunne, og drømmen om et klasseløst samfunn brant fortsatt i ham selv om det alltid var Åsas mamma som kunne argumentere for det. Det var kanskje nettopp derfor han holdt så godt fast ved denne tanken om frihet, for det var alltid en så stor del av Tanja, mamman til Åsa. Åsa og Leif kunne snakke om alt, bare ikke om henne. Det var en tom seng der som ingen av dem nevnte, for noen ting er så nære at man blir nødt til å holde dem litt på avstand for å kunne klare seg.

Åsa vokser opp, legger fra seg ABBA-platene og finner fram Thåström og Sex Pistols. Samtidig blir kjærligheten til pappan preget av skam og skyldfølelse, hun flytter ut fra ham og han stenger seg mer og mer inne. Det var så mye de ville si til hverandre, men de ukompliserte følelsene ble vanskelige av kompliserte erfaringer.

”Det føltes som om han ville be om unnskyldning for alt han ikke kunne gi meg. Og for alt han ga meg også. Min barndom var absolutt annerledes, men det var ikke bare hans skyld. Jeg ville uansett ikke ha byttet den med noen andre. Hvordan skulle jeg klare å fortelle ham det uten at det hørtes ut som jeg prøvde å overbevise meg selv?”

Meg eier ingen er en bok om å være utrolig glad i den du kjenner best i verden, og at de viktigste tingene i livet kan være de vanskeligste å sette ord på. Men Åsa Linderborg klarte så til de grader å beskrive alt dette da hun ble voksen og forfatter, utrolig lavmælt, fint og trist. Jeg visste hele tiden at boka var basert på ekte hendelser, men det slo meg først hvor virkelig denne historien er da jeg så det som stod skrevet bakpå, med liten skrift i høyre hjørne:

Omslagsbilde: Leif og Åsa i Funkisgatan, august 1970.

Foto: Tanja Linderborg.

Karakter 5+

5.5/6 bokfinker

Reklame

2 kommentarer om “Meg eier ingen av Åsa Linderborg

Kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s